Jeg får ikke treffe min sønns barn

Denne artikkelen har vært på bloggen tidligere også, med tittelen “Har du også en svigerdatter fra helvete” Men jeg fikk den på nytt i dag – og legger den inn igjen, da mange plages av ondskapsfulle familierelasjoner.

Det viser seg, etter hvert som jeg har arbeidet med begrepet vold i nære relasjoner, at svigerdøtre ikke er de beste menneskene i verden. I hvert fall mange av dem. Hva som rir dem må fanden vite, men mange familier har det slik, jeg også, og mange besteforeldre tar seg nær av det og har det vondt.

Dessverre er det vanskelig å få endret svigerdøtrenes onde psyke. Enklest er å akseptere at de er slik, og lev livet videre. Ingen er så betydningsfull at de er verd å få ødelegge livet ditt.

———————————-

Psykopaten info: 06-09-2019

I hele sitt liv har hun tenkt at det er best å tenke det beste om andre mennesker og være raus og imøtekommende. Det første møtet med et annet menneske som ville henne bare vondt var derfor svært forvirrende og uforståelig. At noen kunne være helt blottet for empati og medfølelse var så vondt at det ikke var til å begripe, forteller hun i denne historien.

 

LESERHISTORIE: Jeg er en kvinne med voksne barn og barnebarn og ser i etterpåklokskapens lys at jeg nok har møtt flere slike mennesker gjennom livet. Det er bare så vanskelig å se dem når man ikke skjønner at de finnes.

Det som gjør meg fortvilet nå, er at jeg har en svigerdatter som ikke ønsker kontakt med min sønns familie. De første årene etter at de innledet et forhold hadde vi et svært tett og godt forhold. Jeg følte meg veldig heldig som hadde fått en sånn fantastisk flott svigerdatter. Vi bor langt fra hverandre, men hadde nesten daglig kontakt på telefon og internett. Hun oppfordret meg ofte om å flytte nærmere der de bor slik at vi kunne ha tettere kontakt. Når vi var sammen og traff andre hun kjente presenterte hun meg alltid som verdens beste svigermor.

Etter hvert giftet de to unge seg. De hadde flere utfordringer i livet, men jeg oppfattet dem som lykkelige. Etter en stund var det baby på vei og alt var bare lykke! Jeg skulle få mitt første barnebarn og følte meg uendelig rik. Jeg slet selv med alvorlig sykdom i en periode og tanken på mitt barnebarn ga meg krefter og pågangsmot. Min svigerdatter var svært omsorgsfull og visste ikke hva godt hun kunne gjøre for meg da jeg var syk.

Da fødselen nærmet seg fikk de unge besøk av et av hennes familiemedlemmer. Jeg fikk tidlig en følelse av at denne personen var svært dominerende, negativ og ønsket oppmerksomhet. Min svigerdatter ble behandlet på en nokså nedlatende måte og stadig kritisert. Jeg oppfattet dette familiemedlemmet som svært sjalu på det forholdet min svigerdatter og jeg hadde. Ting jeg sa eller gjorde ble vridd til noe negativt og den humoren som vi hadde felles ble mistolket og kritisert.

Sakte, men sikkert ble stemningen snudd og min svigerdatter endret seg også. Jeg vet enda i dag nøyaktig når min svigerdatters øyne sluknet i forhold til meg. Jeg tenkte lenge at dette nok ville bli bra igjen når familiemedlemmet hennes reiste igjen. Men sånn har det ikke blitt.

Min svigerdatter ønsker ikke å la meg treffe mitt barnebarn. Hun ønsker ikke at min sønn skal ha kontakt med sine søsken og jeg er ikke velkommen hjemme hos dem lengre. Jeg konkluderte for lenge siden med at også min svigerdatter har personlighetsforstyrrelser i likhet med det andre familiemedlemmet. Hun har bare ikke vist det så tydelig tidligere. Hun har skriftlig framsatt helt absurde beskyldninger om at jeg blant annet har ønsket å skade henne, at jeg har ødelagt ekteskapet deres og at jeg ikke har respekt for henne.

Hun har aldri bedt om unnskyldning

Min sønn er en oppegående og fornuftig mann. Jeg har vært åpen mot ham om mine tanker rundt hans kone. Han også ser at hun har sider som er vanskelig å leve med. Hun har for eksempel aldri bedt om unnskyldning for noe. Men jeg tenker at det ikke er så lett for ham å se hele bildet når han er midt oppi det.

Siden vi bor langt fra hverandre er jeg avhengig av og enten bo hos venner eller på hotell når jeg skal besøke dem. Jeg må reise med fly og må kunne planlegge mine reiser. Etter at min sønn har forhandlet og argumentert i lange tider har jeg fått lov å komme hjem til dem og treffe mitt barnebarn i noen timer i løpet av det siste året. Men selv om vi har avtalt på forhånd hvilke dager jeg skal komme opplever jeg at min svigerdatter saboterer det. Hun inviterer andre gjester eller finner andre ting som må gjøres før jeg kan komme. Eller hun sier at barnet ikke er i form til å ha farmor på besøk. Jeg har opplevd å måtte reise hjem uten å få treffe barnet.

Min svigerdatter snakker aldri til meg. Hun slipper meg ikke av synet når jeg er der og det er helt uaktuelt at jeg skal få lov til å ta barnet med på trilletur eller ta kveldsbadet. Hun tillater heller ikke at min sønn tar med seg barnet ut uten at hun også er med. Han får heller ikke lov å dele bilder hun har tatt av barnet med meg.

Hvis jeg kunne velge ville jeg kuttet ut all kontakt med min svigerdatter. Men da mister jeg også kontakten med mitt barnebarn. Og kanskje også min sønn. Jeg ser jo at han tilpasser seg for å unngå konflikter. Han tar de kampene han må, men er jo i en veldig skvis mellom sin kone og sin mor. Resten av familien sin har han ikke kontakt med lengre. Jeg føler at hele familien min er revet i stykker, vi kan aldri møtes alle sammen lengre.

Jeg ønsker ikke å presse ham, men har gjentatte ganger understreket at jeg ser ham, at jeg skjønner det er vanskelig. Han lever jo i et mishandlingsforhold, men må jo selv finne veien ut.

Jeg har gått utallige runder med meg selv for å forsøke å finne et svar på hva som er best å gjøre. Jeg har ikke tall på alle tårene jeg har grått og ingen mål på smerten jeg føler. Jeg lengter etter min sønn og mitt barnebarn og sender jevnlig gaver og hilsener. Jeg vet jo ikke om tingene jeg sender blir kastet eller brukt, men jeg finner glede i å sende dem så da gjør jeg det. Jeg har også sørget dypt over å ha «mistet» min svigerdatter.

Sist jeg var på besøk tenkte jeg at jeg ikke klarer flere sånne runder. Jeg tenkte at nå får de komme til meg neste gang. Men innerst inne vet jeg at det blir det aldri noe av. Da vil jeg miste kontakten med mitt barnebarn og det er en vanskelig tanke.

Jeg snakker ikke med noen om dette heller. Jeg oppsøkte en behandler i psykisk helsetjeneste da jeg hadde det som aller vanskeligst og ikke visst min arme råd. Der opplevde jeg at jeg ble mistrodd og skjønte at ikke engang der trodde de på det jeg fortalte. Jeg skjønner jo at det høres helt utrolig ut når jeg skal fortelle om min erfaring med et menneske som har personlighetsforstyrrelser, og jeg opplever det som en tilleggs byrde at jeg må bære det alene. Jeg kan heller ikke dele det med mine nærmeste fordi jeg da føler at jeg utleverer min sønn.

Jeg har ikke gått i detaljer om det som er sagt og gjort i denne historien. Jeg vet at dere som selv har levd i nær relasjon med et menneske med personlighetsforstyrrelser vil forstå hvilken smerte det gir. Dersom noen har gode råd for hvordan jeg skal forholde med videre er jeg takknemlig for det. Jeg føler meg veldig alene og fanget i en umulig situasjon.  Alle råd jeg leser går ut på å kutte kontakten og ikke se seg tilbake. Jeg klarer ikke å se hvordan jeg  skal kunne gjøre det.